Blogg Kamelona

Den store vinterreisen 8 – Hjemturen, 17 timer i tog

2011-02-07T00:01:00.000-08:00

Vi fikk et fint gammelt tog fra Bodø til Trondheim. Det minnet meg litt om MS Nordstjernen, faktisk. God plass til beina og romslig midtgang. God mat i kafévogna var det også. Jeg tok ikke bilder, men det var nok å se på mens vi for over fjell og vidder. Vi hadde ikke kjørt langt før toget stanset og rygget langt tilbake igjen. Vi lurte fælt på dette, og så sa de på høyttaleren at de hadde kjørt på en elg! Etter å ha rygget en stund, kjørte det forover igjen, og vår teori var at elgen ikke var helt død sånn at de måtte kjøre over den en gang til for å spare den for lidelser.
Vi så også flokker av reinsdyr, helt inntil jernbanelinja. Turen til Trondheim tok 10 timer, og vi var veldig glad for at vi hadde bestilt sovevogn videre. Vi hadde en liten avslutningsskål med konjakk i plastbeger, og sov oss til Oslo.

Nå er vi hjemme, og det er både deilig og litt vemodig. Huset gynger i store dønninger med små ristninger innimellom, så vi har vel både Nordstjernen og NSB i kroppen enda.

Vi er enige om at Den store vinterreisen vår har svart til forventningene, og vel så det.

Den store vinterreisen 7 – Nordlyset og MS Nordstjernen

2011-02-06T03:08:00.000-08:00

Da er vi tilbake i Bodø etter en lang reise med ”Nordstjernen”.

Litt historie først, hentet fra huttigrutemuseets nettsider:

“Nordstjernen kostet 1.913.000. kroner og ble i ettertid betegnet som skipet som hadde ”alt”: fart, sjødyktighet, komfort, økonomi, eleganse og trivsel ombord.
I 1940 kom Nordstjernen ut for et større bunnhavari, men seilte helskinnet ut gjennom krigsårene. 20.september 1944 ble skipet rekvirert av tyske myndigheter mens det lå ved verksted i Bergen. Som ”Verwundeten Transport Schiff” kom den inn i evakueringen i Finnmark. Ved kapitulasjonen lå den atter i hjembyen og ble her levert tilbake 31.mai.
Men tross radar og moderne hjelpemidler, 21.september 1948 gikk den på grunn ved Brønnøysund i regntykke. Med 4 meter lang flenge i forskipet måtte den gå til Stavanger for å reparere på Rosenberg.
Den vakre Nordstjernen møtte en så alt for tidlig skjebne. På vei nordover fra Svolvær til Stokmarknes 22.september 1954 med 204 passasjerer, kom den ut av kurs i landskyggen i det trange Raftsundet. Klokken 0210 støtte skipet på styrbord side, bunnen ble revet opp, vann fosset inn i lasterom, innredning og kjelerom, og skipet begynte å synke. Kjelen eksploderte, og i løpet av 20 minutter var Nordstjernen forsvunnet fra overflaten og på vei mot 57 meters dyp. Fem mennesker omkom i forliset.”

Et avisklipp fra forliset i 1954

Nordstjernen slik den ser ut nå.

Hun er bygget i 1957. Like vakker som tidligere skip!
Fra Wikipedia: I dag har MS «Nordstjernen» 75 lugarer med tilsammen 168 køyeplasser, og ingen klasseinndeling. Skipet er sertifisert for 450 passasjerer i liten kystfart- Hun har fire dekk som i tillegg til lugarer inneholder restaurant, kafeteria, resepsjon og salonger. Marsjfarten er på 15 knop..

Mitt bilde av Nordstjernen, når hun kommer inn til kai i Harstad. Hun er temmelig ned-iset etter en iskald tur fra Kirkenes. Her blir ankeret kastet som hjelp til å få snudd skipet før den legger inntil. Ingen baugpropeller der, altså.

Nordlys! Det begynte som bare en liten blafring som så vidt var synlig. Jeg tok sikkert hundre bilder som bare ble helt svarte. Hadde egentlig lest meg opp til nordlysfotografering, men når jeg sto der i mørket så jeg for det første ikke knappene på kameraet, og så var vi jo i bevegelse uansett hvor stille jeg klarte å holde kameraet. Jeg satte opp ISO-en til 1600, og da klarte jeg å få noen bilder. Dessverre hadde jeg trykket på svart/hvitt der i mørket, på leting etter ISO-knappen, så jeg har ikke fått med meg fargene. Det var noen ganger grønt og gult, men for det meste ganske hvitt nordlys, så det var kanskje ikke så farlig. Det er gøy å prøve å fange motiver med kameraet, men jeg kjente etter hvert at kameraet kom i veien for opplevelsen, og prøvde å legge det vekk. Kjente at det stressa meg litt. Bare SE – ikke knipse. Må kanskje på rehabilitering når jeg kommer hjem.

Nå har vi funnet et tog og plass 55 og 56. Det står ikke at det er Internett her, men jeg koplet meg på et åpent nettverk her på stasjonen, og prøver å legge ut dette så lenge. Så får vi se om jeg kommer tilbake med flere bilder. Føler ikke at jeg har helt kontroll med designet når jeg laster opp, så dere får ha meg unnskyldt hvis det ser rotete ut.

Det var ikke Internett. Men jeg kan fortsatt skrive så lenge det er strøm på maskinen og lime det inn i morgen tidlig.
Hvor var jeg? Jo, nordlyset. Det var en fin opplevelse å se det sammen med alle menneskene fra Japan, Tyskland, Amerika og hvor de nå kom fra, faktisk. Det var ikke sånn turist-stemning. Ingen høye amerikanske rop om hvor fantastisk det var. Folk var stille, oppspilte og høytidsstemte. De hadde reist langt midt på vinteren, kanskje nettopp for å oppleve nordlyset. Det ble servert Aurora-kakao, te med rom og varme fiskekaker der oppe på øverste dekk.
Det satt folk i stampen hele tida, også i mørket, og ettersom jeg ikke er helt komfortabel med å dele bad med andre, sto vi det over. Det var jo dessuten iskaldt, og man måtte tross alt krysse dekket i bare badedrakt før man kom seg oppi.

Ulempen med å reise om vinteren er nok at det blir tidlig mørkt, og man seiler lange strekninger der man ikke ser så mye av kysten. Men man kan jo også trenge et avbrekk i synsinntrykkene, og det er deilig å bare duve av sted på bølgene og vite at man har havet under seg, Norges kyst på den ene siden og storhavet på den andre.

Vi leser mye når dagslyset blir borte. Alle leser. Jeg har lest Solstads 7 roman, som var like rar som mannen selv. Men jeg kunne også kjenne meg litt igjen i hovedpersonens noe asosiale trekk. Knut leser bind 3 av Knausgård, og humrer og ler. Og jeg som har lest den vil hele tida vite hva han ler av. Knut forteller villig og så ler vi begge to. Karl Ove er jo også ganske rar, og jeg kjenner meg igjen i ham også. Nå leser jeg Langelands ”Francis Meyers lidenskap”, og hovedpersonen her kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg hadde egentlig tenkt å rive i stykker hele boka og kaste den på havet til å begynne med, for det så ut til å bli en typisk eldre mann/ung vakker kvinne-roman. Hovedpersonen, som er mellom 50 og 60 år, en litteraturprofessor, blir betatt av den unge, vakre studinen. De andre kvinnelige figurene som er over 50 er enten hysteriske, onde eller i beste fall naivt søte. Men han blir heldigvis litt mer nyansert etter hvert (eller blir jeg bare forført av selve historien?), og på side 513, der jeg er nå, har han enda ikke så mye som kysset studinen. Best for han! Historien om Petter Dass og Dorothe og et gammelt ukjent manuskript er ganske spennende, synes jeg. Og så er jo professoren ganske søt og klønete da.

Flere bilder:

Den store vinterreisen 6 – til Bodø-fra Bodø

2011-02-04T08:18:00.000-08:00

”Bodø var en av de norske byer som ble bombet under krigshandlingene i Norge. Bakgrunnen for bombingen vites ikke med sikkerhet. To teorier eksisterer. En teori går på at bombingen var ren terrorbombing for å skape frykt og senke motstandskampen. En annen teori anser bombingen som et ledd i kampene om Narvik.” Wikipedia

Det er heldigvis fred her nå. Knut kom akkurat tilbake etter en sondering i havneområdet og nærmeste bebyggelse. Vi kommer jo tilbake hit i morgen natt med ”Nordstjernen” fra Harstad, og da skal vi til et hotell i sjøkanten et sted, før vi tar toget sørover.

Vi har hatt mange timer på sjøen i dag, med klarvær og nesten blikkstille i perioder. Utaskjærs var det jo en del vind, men den kommer fra øst og da er ikke bølgene så digre som når det blåser mot land for da har jo bølgene hatt lenger vei på å bygge seg opp. Dette har Knut lært meg, den gamle ulken.

Vi passerte polarsirkelen i dag, og i den anledningen kunne man kjøpe champagne til frokost, for å skåle med når vi krysset sirkelen. Vi gikk og spiste ca 8.15, og satt med glassene foran oss til ca 9.30 og ventet på at de skulle kunngjøre øyeblikket. Men det de kunngjorde var, my ladies and gentlemen, at vi krysset polarsirkelen kl 8.00!
Det er visst ikke alt vi får med oss. Vi tømte glassene i en slurk, spiste jordbæret som var oppi, og gikk til plassene ”våre” i panoramarommet. Knut gikk før meg og hadde blitt helt satt ut når noen andre satt der vi skulle sitte. Men før jeg kom tilbake hadde de visst gått, og alt var i skjønn orden igjen. Nesten, i alle fall. Knut hadde nemlig satt seg på min plass! Jeg var ikke sikker på om det var ment som en provokasjon, en forglemmelse, eller bare en tilfeldighet. Jeg rigget meg til på den andre stolen som sto inntil vinduet, for jeg må jo sitte ved vinduet for å ta mine latmannsturistbilder gjennom ruta (jeg tar ”ordentlige” bilder også, altså, fra øvre dekk). Men da satt jeg jo mot seileretningen. Veldig ubehagelig. Så da flyttet jeg meg til stolen ved siden av Knut, som var langt fra vinduet, mens jeg slet med å se uanfektet og like blid ut. Så kom det et motiv forbi, noen fine sjøhus, som jeg var hjelpeløst vitne til forsvant ut av synsfeltet. Så kom det noen til, og da ba jeg Knut ta bilde for meg. Han tok selvfølgelig bilde av feil hus, og da spratt jeg opp og fikk tatt riktig bilde i siste liten. Han tok hintet, og fornøyd sitter jeg nå i min stol.

Nå forlater vi Bodø, og jeg skal opp på øvre dekk for å fotografere. Er redd det har mørknet når vi kommer til Lofoten, så jeg må henge i nå. Knut fabler om at vi skal prøve stampen oppe på dekket i kveld. Vi skal i allefall spise en bedre middag og åpne nr 2 av de edle vinflaskene vi hadde med oss i dag. Kanskje vi skal prate med noen andre turister til og med, og slå oss løs noe skikkelig!

Den store vinterreisen 5 – Trondhjemsfjorden

2011-02-03T12:04:00.000-08:00

Norges vakreste fyr: Kjeungskjær. En gang et familiefyr, nå fjernstyrt fra land.

Vi ankom Trondhjem kl 6 i dag tidlig uten at jeg merket noe til det. Hurtigruten tuter visst bare i det tidsrommet som folk flest er våkne, og det er jo sympatisk, for den tuter nemlig veldig høyt. Er det et annet ord for når skip tuter? Jeg lurer på det, men kommer ikke på det. Vi tilbragte mesteparten av tiden i går i panoramarommet, som jeg velger å kalle det, for det er helt foran på skipet og har store vinduer forover og på sidene. Der er det masse små sittegrupper og dempet belysning så man skal kunne se ut uten å bli forstyrret av reflekser. Og det rare er at det er så stille. Båten glir ut og inn i fjordene i 15 knops fart, og vi hører ikke noe til maskinen! Det er som om vi seiler. Og hvis vi ikke vil at alle skal høre hva vi sier, må vi nesten hviske. Men det var en taletrengt tysker der som ikke hvisket. Vet ikke om det var Derrick eller Harry Klein, men det var en god repetisjon i tysk: -Selbstfürständlich, sitzen sie bei uns, bitte! -nein, -ja, -ah, meine kamera! Ich vergesst alles möglich!

Under landligge i Kristiansund fikk vi en etterlengtet melding fra Rikshospitalet om at Sondre har kommet til verden! Nytt barnebarn, altså, som Knuts datter har ordnet! Jippi!!!

Knut gikk i land i Trondhjem, for her skal vi være noen timer mens turistene drar til Nidarosdomen. Det orket ikke vi være med på. Knut er tilbake nå, og forteller at han gikk langt i et goldt havneområde og har sett Rema 1000.

God frokost. ”Fri bordplassering” sto det, men et utenlandsk par hadde tatt bordet vårt når vi gikk for å hente kaffe og juice til frokosten, som vi allerede hadde satt på bordet. Jeg ble først redd for at det var et turistpar som ville være sosiale med noen norskinger på morgenkvisten, men de sa at ”it was their table, it had their number on it”. Jeg sa, sorry, we will find another table. Gadd jo ikke lage noe bråk ut av det. Må holde ved like Knuts syn på meg som ”grei og lettvinn å reise på tur med”. Tegnet litt i dag med pastell. Skjulte hva jeg holdt på med så godt jeg kunne i panoramasalongen, redd for å stikke meg ut. Jeg var sulten kl 16, men Knut syntes det var alt for tidlig med middag og ga meg en drink og et beger med peanøtter. -Det hjalp, sa jeg. -Det synes jeg også, sa Knut, hva han nå mente med det. Jeg hadde jo ikke skriki etter mat akkurat. NÅ trur jeg at jeg de etterlengtede bølgene er her, så nå må jeg finne ut hvor livbåtene og redningsvestene er. Kapteinen har varslet mye vind og krenging. "Folla kan være trollat når sørvesten står inn" har en kaptein sagt, sier Knut. Nå er det sørvestlig vind. I 1962 forliste hurtigruta her, og 41 mennesker mistet livet!
Jeg sov en times tid i vinden, så ble jeg vekket til baccalao og akevitt! Krus med Knut i Nordsjøen er flott!
Bildene er tatt mens vi gikk ut Trondhjemsfjorden :
Jeg publiserer nå, og legger til bilder etter hvert som jeg får det til. Man får en times tilgang av gangen, og det går i ca. 2,5 knops fart, og det er visst for sakte for bilder.

Munkholmen

Kapteinen manøvrerer i trangt farvann. Her ville en nervøs keiser Wilhelm overta styringen en gang en los skulle ta skipet hans gjennom Stoksundet, som bare er 42 meter bredt. "Det hjelper ikke om du er keiser, sa losen, her er det jeg som styrer", skal losen ha sagt. Han fikk siden en gullklokke av keiseren.

Inntrykk fra havgapet i Trondhjemsfjorden

Erindringsbilde fra Romsdal

Den store vinterreisen 4 – Ålesund, rom 47 og hurtigruta

2011-02-02T05:10:00.000-08:00

Da er vi ombord i "Midnattsol"! Et imponerende syn når den kom inn.

Vi har installert oss i lugaren og sitter nå i kafeteriaen. Avgang om en time.
Ålesund er en vakker og helt unik by med alle sine Jugendhus.

Ålesund brant jo som kjent i 1904, og arkitektene fikk boltre seg skikkelig når byen skulle gjenreises. Den mest kjente arkitekten må ha vært Arno Vaa, som jeg ble kjent med når jeg studerte kunsthistorie: (Et litt morsomt apropos fra den tida) Jeg fulgte ikke så veldig med på alt foreleseren sa, men noterte ihvertfall navnet til en verdensberømt arkitekt, som han nevnte flere ganger. Jeg var ikke sikker på skrivemåten, men skrev i allefall Arno Vaa i notatene mine, og tenkte at han kanskje var norsk. Noen uker seinere satt jeg og leste litt i kompendiet han hadde delt ut, der stilarten Art Nouveau (= jugendstil) var nevnt flere ganger. Midt i timen gikk det plutselig opp for meg, og jeg knakk helt sammen av latter. Jeg prøvde å forklare min villfarelse, og jeg tror mange seriøse studenter må ha himlet med øynene. Nok om det. Molja fyr var et sjarmerende lite fyr innredet i to etasjer, bad nede og soverom oppe.

Fra et lite vindu ved siden av senga kunne man følge med på bølgeskvulp og skipstrafikk. Romantisk og pittoresk!

Helt nydelig fiskemiddag i hotellets (Brosundet)restaurant på kvelden, og mye god vin. Veldig mye... Frokost på hotellet neste dag. For 500 kroner eller noe sånt kunne vi ha fått den levert i fyret, men det er grenser for råflotthet også! Det satt en hegre på moloen når vi kom tilbake etter frokosten. Den fløy opp og satte seg på et hustak, og der satt den veldig lenge. Jeg lurer på om fuglene syns det er gøy å fly.

Den store vinterreisen 3 – Fjell sett fra togvinduet og Blåtime i Åndalsnes

2011-01-31T10:15:00.000-08:00

På turen fra Lillehammer til Åndalsnes var det plassbilletter og nå ble det en ordentlig reise. Eneste minus var toglyden. Det hørtes ut som vi kjørte buss, med giring og alt. Det var antagelig et dieseldrevet tog, ikke strøm. Men det blir jo mye tog hjemover, så jeg skal nok få høre den rette toglyden også.
Det begynte flatt og med mye gran langs togbanen, så ble det masse flotte furutrær og bjørk og det ble ganske kupert. SÅ kom fjellene, og det var fantastisk flott å kjøre tog i et sånt landskap.

Tok noen bilder med mitt nye, snertne kompaktkamera (Panasonic Lumix LX5), men jeg syns ikke dimensjonene på fjellene blir rettferdig gjengitt. De var vel for nærme toget, kanskje.

Vi var i Åndalsnes klokka 16. Åndalsnes er et lite sted som ligger vakkert til, omgitt av fjell på alle kanter og en fjordarm. Vi har utsikt til en fjelltopp fra hotellrommet som minner om sukkerbiten i Rio de Janeiro. Går jeg til vinduet ut i gangen, er det jammen et sånt fjell til, som ruver opp rett bak husene. Klokka er snart 7 på morgenen, og den hvite fjelltoppen begynner å komme til syne igjen nå. All natur og himmel ble helt borte i mørket i går. Jeg følger med på det nå, her fra hotellsenga som vender mot et stort vindu. Snart kommer grålysningen.

Dette bildet av fjellet og byen tok jeg før alt ble slukt av mørket i går kveld.

Den store vinterreisen 2 – På toget til Lillehammer

2011-01-31T02:06:00.000-08:00

Første etappe, Lier–OsloS gikk bra. "Det ser ikke ut som vi skal på samme reise" sa Knut da han så bagasjen min. Han har bare en liten bag, mens jeg har en STOR tung bag og en veldig tung ryggsekk. Tappert sa jeg nei takk når Knut tilbød seg å ta bagen min, men etter tretti sekunder lot jeg ham få den. Etter litt venting gikk vi på toget til Lillehammer, og heldige oss: et helt dobbeltsete til vår disposisjon! Altså fire seter. Den store bagen går i hylla over oss, mens resten vil jeg ha tilgjengelig: mac, bøker, boller, aviser, tegnesaker m.m. Lykken er dessverre kortvarig. En dame på min alder spør om det er ledig, Knut svarer blidt at det er det. Jeg mener ikke at han ikke skulle det, altså. Men nå ble turen straks litt mer ordinær, bare en vanlig togtur der jeg prøver å se andre steder enn på motpassasjeren, og jeg vil i hvert fall ikke komme i prat med henne. Hun får ikke komme inn i min sfære, nei. Hun strikker, spiser banan og drikker kaffe, og ser ut. På motsatt side er et også et dobbeltsete. På forrige stasjon kom det en dame inn med en hund og et hundebur og var sur. "Dette er en plass som er satt av til folk med hund" kunngjorde hun. Damen som satt der beklaget så mye, flere ganger, og pakket sammen så godt hun kunne alle tingene sine, mens hundedamen klagde og klagde. Jeg ble sur jeg også, og sa ganske høyt at det er jo ikke forbudt å sitte der, da, og damen hadde jo flyttet seg med en gang. "Ikke hiss deg opp nå, Mona" sa Knut. Men det er gratis internett her. Det står på alle stolsetene. Veldig tregt riktignok. Knut mener det er fordi toget går så fort. Han vet om at jeg blogger nå, og har allerede begynt å bli mye morsommere i replikkene. "Den bloggen kan jo skade meg, vet du, sier han. Hvis jeg skal søke jobb som jagerpilot, f.eks. Da kan det hende jeg ikke får jobben når de ser at jeg er nervøs for å dra på denne reisen". Jeg svarer ikke, bare noterer det her. Nå orker jeg ikke skrive mer. Det blir nok mer dramatisk etter hvert, for de som synes at en reiseskildring fra toget til Lillehammer er litt kjedelig.

Den store vinterreisen 1 – avreisen

2011-01-30T23:07:00.000-08:00

I dag reiser vi. Jeg våkna klokka 5, så klart. Visste at jeg kom til å gjøre det. Jeg spratt opp og gikk rett på badet og begynte å fylle badkaret med varmt vann. Ha! Slem som jeg er, håpet jeg at Marit kom til å få en kald dusj som hevn for sist jeg skulle ut å reise. Da fikk jeg et iskaldt bad fordi Marit hadde dusjet veldig lenge. Når Marit kom opp for å si ha det før hun dro på jobb, spurte jeg om hun hadde dusjet. Hun flakket med blikket – og sa nei. "Jeg dusja i går kveld". "Ok", sa jeg skuffet.
Flink og økonomisk laget jeg matpakke til oss, pakket de siste tingene, og nå er klokka 8.15. Katten Bob går urolig rundt og snuser på bager og kofferter. "Jeg er nervøs, jeg" sier Knut. Vi skal gå herfra klokka 9. Tog til Oslo. Derfra tog til Åndalsnes, der vi skal overnatte før vi reiser videre til rom 47 i Ålesund. Rom 47 er et Snøhetta-innredet lite fyrtårn ytterst på en molo. Hvis jeg kommer på nett igjen, skal jeg fortelle mer etter hvert.

Er gutter bare gutter og jenter bare jenter?

2010-03-09T23:58:00.000-08:00

Jeg prøver å få liv i bloggen min... Det er skummelt å stå fram med meninger om ting, men det kan være greit å ha en luftekanal et sted. For eksempel mener jeg veldig mye om Eias teite program "hjernevask" etter å ha sett første episode. Hva er det den mannen egentlig driver med?? For oss som har problemer med å skille sak og person er det stor fare for at han vil være mye mindre morsom heretter.

Og det er jo ikke bare han. Han har en gjeng med på laget, der Bjørn Vassnes med dårlig skjult støtte av Klassekampens redaktør har spilt en viktig rolle en god stund. Klassekampen er Norges beste avis, bare så det er sagt, men til tross for det har jeg nesten vært på nippet til å si opp abonnementet flere ganger pga den såkalte vitenskapsjournalistens mange framstøt for egne synspunkter i sin faste spalte, der evolusjonspsykologi står i sentrum.

De har lansert idéen om at det skal foregå en kamp i hele Norge mellom de som mener at forskjellen mellom gutter og jenter først og fremst er genetisk betinget, og de som mener at forskjellen mellom kjønnene er kultur- og miljøbetinget. Av disse skal den første gruppen være et lite, undertrykt mindretall som nesten aldri kommer til orde.

Jeg vil si at jeg ferdes i kretser av folk med forskjellig bakgrunn og tilhørighet, både lavt og høyt utdannede. Selv er jeg passe utdannet og kommer fra arbeiderklassen. Jeg har alltid interessert meg for dette med kjønn, og hvorfor vi gjør de valgene vi gjør. Men det har veldig sjelden vært tema i noen sammenhenger hvor jeg har ferdes, og der hvor jeg har sitert Simone de Beauvoir og sagt man ikke fødes som kvinne eller mann, men at man blir oppdratt som det, mener så godt som alle at jeg er helt på jordet. Dette tror jeg er ganske representativt. Jeg kjenner meg i alle fall ikke igjen i den virkeligheten som beskrives av Eia , Vassnes og co.

Den gjengse oppfatningen er etter min mening at forskjellen mellom mann og kvinne først og fremst er biologisk, men at man selvfølgelig påvirkes av miljø og kultur. Dvs akkurat samme oppfatning som Eia og co mener de må slåss med nebb og klør for å få aksept for. Jeg får veldig inntrykk av at Eia og Vassnes til daglig befinner seg i korridorene utenfor kjønnsforskernes kontorer der de hisser seg noe voldsomt opp over hvilken makt og påvirkning kjønnsforskerne har her i landet. Jeg ser dem for meg!

Eia og co prøver å skape et inntrykk av kjønnsforskerne er uinteressert i biologi. Jeg kunne også sagt at jeg er uinteressert i biologi – i denne sammenhengen. Da ville Eia sagt HA! Der ser dere! Hvis han hadde klart å komme seg ut av bobla si, ville han ha skjønt at det ikke betyr at jeg ikke mener det er biologiske forskjeller mellom menn og kvinner, men at jeg etter en oppvåkning på syttitallet en gang begynte å spekulere på om det kanskje fantes andre forklaringsmodeller, i tillegg til den biologiske, på hvorfor vi blir som vi blir. (Eia har tydeligvis gått den andre veien)

Og det er det som utgjør den nye, moderne forskningen på kjønn, og det er den forskningen som virkelig har noe å forske på, og å bevise. Den forskningen som har hatt biologiske forskjeller som utgangspunkt har til alle tider vært den som har preget oss. Derfor kan man litt sleivete også kalle det gammeldags forskning.

Det som er interessant for meg, er å vite hvilke muligheter jeg har, ikke hvilke begrensninger som finnes. Derfor synes jeg det er så usigelig kjedelig med forskning som absolutt skal bevise at hvis man tilhører et bestemt kjønn så er man predisponert for en haug med ting. Jeg ser så klart at mannen min er både større og sterkere enn meg, men jeg så også kroppen til Marit Bjørgen på tv her en kveld, og jeg tror forskjellen mellom henne og meg er enda større enn mellom meg og mannen min.

Det finnes mange slags menn og det finnes mange slags kvinner. Hadde det vært lagt mindre føringer på hvordan vi skal være, er jeg sikker på at mangfoldet hadde vært mer synlig. Veien til et samfunn uten kjønnsfordommer er lang og kronglete, men dit vil jeg.

Alt dette til tross, synes jeg denne snutten om forskjellighetene er ganske søt, da:

http://www.youtube.com/watch?v=YIwWS2atEmc

hijab

2010-03-09T23:57:00.000-08:00

Helt enig i at forbud mot bestemte klesplagg er lite lurt. Enten plagget er et symbol, et tegn eller har en praktisk funksjon. Om det er det ene eller andre er uansett vanskelig å avgjøre for andre enn den som bærer plagget. For samme person kan ett og samme plagg være både symbol , tegn eller praktisk. Ta for eksempel lua og ungdom. Den kan være et symbol og tegn på opprør, selvstendighet, eller moteretning, eller den skal beskytte mot kulde eller skjule et ustelt hår eller håpløs frisyre. Eller en vane og en trygghet. Akkurat det samme gjelder selvfølgelig for bruk av hijab. Og vi må også tenke på at symbolverdien kan variere, både for den enkelte, mellom personer og mellom grupper.
Når småjenter bruker hijab, er det en sak mellom dem og foreldrene, enten de går med det frivillig eller ikke. Å tvinge barn til å gå med bestemte klær, eller til å la være å gå med bestemte klær tror jeg er noe alle foreldre gjør nesten hver dag. Uten at noen bryr seg med det. Det må til.
Jeg leste et sted at en jente sa at de andre barna ble mindre slemme mot henne når hun begynte med hijab, så kanskje det kan gi en trygghet også, når man allikevel ser så annerledes ut enn flertallet?

Når Frp vil forby hijab i skolen er det neppe fordi de er så opptatt av jentenes ve og vel. Vi vet jo alle at de helst ikke ville se dem her i det hele tatt, og retter søkelys mot alt som kan oppfattes som negativt. Når SV vil forby hijab, tror jeg det er godt ment. Når AP vil la kommunene bestemme, er det for å ikke tape posisjoner.

Jeg ville ikke bli forstyrret av hijab under uniformsluene, heller. Tvert imot. Uniformsluene er vel symboltunge så det holder og kan trenges å mykes opp. Skjønner ikke helt forskjell på kassadame og konduktørdame når det gjelder det. En viss variasjon er vel uansett tillatt i de fleste etater. F.eks. kan vel kvinner velge mellom skjørt og bukser? Hva er problemet? Jeg tror at hijab i de fleste tilfeller ikke blir brukt for å demonstrere, men at det er en integrert del av en levemåte. Lytt til kvinnene som bruker hijab, og du får mange historier.
En helt annen sak er når kvinner kaster hijaben selv. Retten til å gjøre det ville jeg selvfølgelig støtte opp om!
Kierkegaard sa noe sånt som at hvis du vil ta et menneske til et nytt sted, må du først finne henne der hvor hun er. Det er ikke lett, men det tror jeg på.

2009-06-17T03:17:00.000-07:00

Jobbesurr 17 juni

Jeg vil bare si at det gikk bra den dagen (15 juni), jeg klarte å få det bra. Dvs jeg glemte hele greia med å klare å ha det bra. Jeg bare hadde det.
Nå sitter jeg i atelieret mitt på Grønland og prøver å ha det bra. Jeg maler ikke som jeg hadde bestemt meg for å gjøre. Og nå har jeg ikke malt i så mange timer at det ikke er noen vits i å begynne nå. Jeg kjenner vel at sommerferien er på vei og at nedtrappingen har begynt. Det er ikke bare, bare å være sin egen sjef. Selv om jeg må si – ettersom dette hypotetisk sett kan bli lest av andre, fordi det er en blogg – for ikke å bekrefte manges syn på kunstnere som noen slabbedasker som sitter og venter på INSPIRASJONEN, at jeg er ganske disiplinert til vanlig. Men noen ganger er jeg det ikke. Og nå er sommeren her og den roper på meg. Den sier at jeg skal gå ut, og at jeg ikke trenger å gjøre noe mer her i dag. Ok, jeg kommer, roper jeg tilbake.

2009-06-17T03:11:00.000-07:00

Sommersurr 15 juni 2009

Sommeren er her. Jeg sitter i annekset med macen – og et lite glass calvados. Jeg har vasket opp en kjempeoppvask etter familietreffet i går. Jeg har hengt opp en klesvask. Og jeg har denne uroen i magen hele tiden. For alltid føler jeg at jeg gjør feil ting. Jeg droppa jobben i dag, for jeg hadde jo bestemt meg for at mandager er fridager for meg. For lenge siden bestemte jeg det. Men jeg drar til atelieret hver eneste dag allikevel, for den lille hissige djevelen av en sjef sitter på skulderen min og pisker meg av gårde. Jeg orker ikke gå inn i det der med at det er jeg som sitter der. Skål. Jeg prøvde å grine ut noen stresshormoner, for det har jeg lest at man kan, men jeg fikk det ikke til, selv om tristheten fyller meg til randen. Hvorfor i helvete kan jeg ikke ha det bra også når jeg setter meg ned og gjør ingenting? Hva er det som lurer der inne, der borte hvis jeg slipper taket og lar meg sige ned i stolen med ingenting annet enn meg. Det vet jeg ikke. Jeg har jo til og med nå macen i fanget og mobilen på bordet ved siden av det lille glasset. Jeg kan ikke bare sitte og nyte stunden og synet av rosebusken som blomstrer nesten helt inn i annekset uten å beskrive det digitalt. Eller kan jeg? Og calvadosen får meg til å føle meg alkoholisert, selv om jeg prøver å mane fram champagnenytende livskunstnere som sitter der i morgenkåpen med glasset, og sanger som ”blå castello midt på dagen, med portvin til”, eller hva det var.
Men det er sommer, rosene blomstrer. Så nå får du jaggu ha det bra. NÅ. Du kan være hjemme så mye du vil, og du kan gjøre akkurat hva du vil. Du MÅ ikke sitte her og drikke calvados, det må du ikke, men nyt sommeren og dagen, da, i hvert fall. OK?

Ok.

Med staver til Grønland - nybegynner i stavgang

2009-03-01T03:48:00.000-08:00

I det siste har jeg gått til Grønland. Kanskje 3-4 ganger i uka. Jeg tror det er ca 1 mil fra Lier, der jeg bor, til Grønland, der jeg jobber. Grønland i Drammen, altså. Jeg hadde ikke planlagt å bruke staver, men jeg visste det var glatt, og de sto der ved siden av utgangsdøra. Det er sånne periskopstaver, som man trekker ut. Jeg har aldri brukt staver når jeg går før, og ante ikke hvor lange de skulle være, men jeg trakk dem ut til maks lengde, som var ca 90 cm. Litt korte, syntes jeg, men veldig greit også, det ble liksom som to stokker. Jeg sa ha det til Mannen, og ga ham et kyss. "Vi har kysset", sa han. Det hadde jeg glemt. I vår alder kysser man bare akkurat så mye som man må. Så gikk jeg. Jeg følte meg dum fra første stavtak, og håpet at naboene sov enda. Men det føltes også ganske trygt på glatta, og det rare var at jeg straks begynte å gå veldig fort. Det var akkurat som stavene dro meg med. Jeg møtte en bil nede i veien, og jeg kunne lese på munnen til sjåføren at han sa til sidemannen " det der ser passe teit ut". Jeg var inne på tanken å kaste stavene ut i veikanten, men kom etter hvert inn i en fin rytme, og jeg klarte å tenke på andre ting enn at jeg gikk med staver. Men etter cirka en halv time, nesten ved Amtannssvingen, begynte lengden på stavene å oppta meg mer og mer, og til slutt stoppet jeg for å undersøke stavene nærmere. Og oppdaget at de kunne trekkes ut et sted til. Jeg trakk dem ut til armhulelengde, samme lengde som skistaver skal være. Og dette ble jo noe helt annet! Jeg følte at jeg gikk på ski, og det ble mye mer schvung over gåinga. Etter enda en halvtime nærmet jeg meg byen, og jeg begynte å møte folk. Og jeg likte meg ikke, det må jeg si. Jeg prøvde alt jeg kunne å se minst så gammel ut som jeg er (58), for gamlinger har jo lov til alt, også å gå med staver i byen. Men så var det klærne. Jeg var jo kledd for byen, med 3/4 lang kåpe, olabukser og liten håndveske over skulderen. Men jeg måtte jo bare stå ut løpet, og etter en og en halv time var jeg framme. Akkuret samme tida jeg pleier å bruke. Når jeg gikk hjemmefra hadde jeg vondt i den ene skulderen, nå hadde jeg vondt i begge skuldrene.
Konklusjonen er:
- Staver gjør at man føler seg litt tryggere hvis det er glatt – og litt dummere.
- Man bør finne ut om hvordan de skal brukes før man går
- Kle deg sporty
- Vær gjerne ganske gammel
- Man sparer ikke tid
- Man blir litt mer sliten enn uten staver, og bruker antagelig mer energi

Kommer jeg til å bruke staver på denne strekningen igjen? Kanskje. For jeg prøver jo å snu utviklingen med å legge på meg gjennomsnittlig ett kilo i året, for å slippe å veie 114 kg på hundreårsdagen min.
IQ-test: Hvor mye veier jeg?

PS1. Jeg skal ikke fortsette å blogge om stavgang. Dette var bare en bloggeprøve, for å finne ut hvordan man i det hele tatt blogger. Hvis det skal ha noen mening, bør nok bloggen være relatert til mitt daglige virke, som man kan se mer av på www.kamelona.no.

PS2. Dette fant jeg om stavgangteknikk da jeg googlet "stavgang":
(jeg har gjort alt feil)

På www.iform.nu:

3 teknikker du lærer raskt

Det er lett å gå med staver, selv om armbevegelsene kan føles litt for raske i begynnelsen. Men man blir fort vant til det, og etter hvert som rytmen kommer, kan man skifte mellom de forskjellige teknikkene. Husk at stavene alltid skal føres - ikke støtes - i underlaget.

Vekselsving

Beveg stavene i den rytmen armene arbeider i når du går vanlig, det vil si vekselvis høyre og venstre stav fremme, og samtidig fører du motsatt ben frem. Sett ned staven ved hælen til den fremre foten. Bruk stavene til å trekke kroppen fremover og senere i bevegelsen til å skyve kroppen frem. Senk skuldrene og se fremover. Konsentrer deg om å bruke armene, og spark fra med stortåen slik at leggmusklene aktiveres. Ha et fast grep rundt staven når du setter den i bakken, og slipp etter hvert som armen glir bakover slik at du til slutt holder med bare tommel- og pekefinger.

Parallellsving

Jobb synkront med armene. Sett begge stavene i bakken ved hælen på den foten du har fremme. Du trekker først kroppen frem med begge armene samtidig og skyver deg frem når stavene er bak kroppen. Også her skal du løsne grepet rundt stavene slik at du ender opp med å holde med tommel- og pekefinger.

Parallellsving er en fin måte å variere gangen på, eller når du skal opp eller ned bratte bakker.

Skitak

Her går eller løper du ved å sparke ekstra fra med foten slik at bevegelsene blir mer hoppende og glidende og armbevegelsene større. Også her setter du staven ned ved hælen til den foten som er foran, og grepet rundt staven løsnes i takt med at den beveger seg bakover. De kraftfulle bevegelsene gjør at skrittene blir lengre, og det blir hardere for kroppen.

Nå har jeg opprettet en blogg!

2009-02-28T11:38:00.000-08:00

Nå har jeg også blitt en blogger. Og jeg er visst ikke helt klar for det, for jeg kommer ikke på noen ting å skrive. Jeg får sove på det.