Den store vinterreisen 8 – Hjemturen, 17 timer i tog

Vi fikk et fint gammelt tog fra Bodø til Trondheim. Det minnet meg litt om MS Nordstjernen, faktisk. God plass til beina og romslig midtgang. God mat i kafévogna var det også. Jeg tok ikke bilder, men det var nok å se på mens vi for over fjell og vidder. Vi hadde ikke kjørt langt før toget stanset og rygget langt tilbake igjen. Vi lurte fælt på dette, og så sa de på høyttaleren at de hadde kjørt på en elg! Etter å ha rygget en stund, kjørte det forover igjen, og vår teori var at elgen ikke var helt død sånn at de måtte kjøre over den en gang til for å spare den for lidelser.
Vi så også flokker av reinsdyr, helt inntil jernbanelinja. Turen til Trondheim tok 10 timer, og vi var veldig glad for at vi hadde bestilt sovevogn videre. Vi hadde en liten avslutningsskål med konjakk i plastbeger, og sov oss til Oslo.

Nå er vi hjemme, og det er både deilig og litt vemodig. Huset gynger i store dønninger med små ristninger innimellom, så vi har vel både Nordstjernen og NSB i kroppen enda.

Vi er enige om at Den store vinterreisen vår har svart til forventningene, og vel så det.

Den store vinterreisen 7 – Nordlyset og MS Nordstjernen

Da er vi tilbake i Bodø etter en lang reise med ”Nordstjernen”.

Litt historie først, hentet fra huttigrutemuseets nettsider:




“Nordstjernen kostet 1.913.000. kroner og ble i ettertid betegnet som skipet som hadde ”alt”: fart, sjødyktighet, komfort, økonomi, eleganse og trivsel ombord.
I 1940 kom Nordstjernen ut for et større bunnhavari, men seilte helskinnet ut gjennom krigsårene. 20.september 1944 ble skipet rekvirert av tyske myndigheter mens det lå ved verksted i Bergen. Som ”Verwundeten Transport Schiff” kom den inn i evakueringen i Finnmark. Ved kapitulasjonen lå den atter i hjembyen og ble her levert tilbake 31.mai.
Men tross radar og moderne hjelpemidler, 21.september 1948 gikk den på grunn ved Brønnøysund i regntykke. Med 4 meter lang flenge i forskipet måtte den gå til Stavanger for å reparere på Rosenberg.
Den vakre Nordstjernen møtte en så alt for tidlig skjebne. På vei nordover fra Svolvær til Stokmarknes 22.september 1954 med 204 passasjerer, kom den ut av kurs i landskyggen i det trange Raftsundet. Klokken 0210 støtte skipet på styrbord side, bunnen ble revet opp, vann fosset inn i lasterom, innredning og kjelerom, og skipet begynte å synke. Kjelen eksploderte, og i løpet av 20 minutter var Nordstjernen forsvunnet fra overflaten og på vei mot 57 meters dyp. Fem mennesker omkom i forliset.”









Et avisklipp fra forliset i 1954










Nordstjernen slik den ser ut nå.


Hun er bygget i 1957. Like vakker som tidligere skip!
Fra Wikipedia: I dag har MS «Nordstjernen» 75 lugarer med tilsammen 168 køyeplasser, og ingen klasseinndeling. Skipet er sertifisert for 450 passasjerer i liten kystfart- Hun har fire dekk som i tillegg til lugarer inneholder restaurant, kafeteria, resepsjon og salonger. Marsjfarten er på 15 knop..








Mitt bilde av Nordstjernen, når hun kommer inn til kai i Harstad. Hun er temmelig ned-iset etter en iskald tur fra Kirkenes. Her blir ankeret kastet som hjelp til å få snudd skipet før den legger inntil. Ingen baugpropeller der, altså.




Nordlys! Det begynte som bare en liten blafring som så vidt var synlig. Jeg tok sikkert hundre bilder som bare ble helt svarte. Hadde egentlig lest meg opp til nordlysfotografering, men når jeg sto der i mørket så jeg for det første ikke knappene på kameraet, og så var vi jo i bevegelse uansett hvor stille jeg klarte å holde kameraet. Jeg satte opp ISO-en til 1600, og da klarte jeg å få noen bilder. Dessverre hadde jeg trykket på svart/hvitt der i mørket, på leting etter ISO-knappen, så jeg har ikke fått med meg fargene. Det var noen ganger grønt og gult, men for det meste ganske hvitt nordlys, så det var kanskje ikke så farlig. Det er gøy å prøve å fange motiver med kameraet, men jeg kjente etter hvert at kameraet kom i veien for opplevelsen, og prøvde å legge det vekk. Kjente at det stressa meg litt. Bare SE – ikke knipse. Må kanskje på rehabilitering når jeg kommer hjem.














Nå har vi funnet et tog og plass 55 og 56. Det står ikke at det er Internett her, men jeg koplet meg på et åpent nettverk her på stasjonen, og prøver å legge ut dette så lenge. Så får vi se om jeg kommer tilbake med flere bilder. Føler ikke at jeg har helt kontroll med designet når jeg laster opp, så dere får ha meg unnskyldt hvis det ser rotete ut.


Det var ikke Internett. Men jeg kan fortsatt skrive så lenge det er strøm på maskinen og lime det inn i morgen tidlig.
Hvor var jeg? Jo, nordlyset. Det var en fin opplevelse å se det sammen med alle menneskene fra Japan, Tyskland, Amerika og hvor de nå kom fra, faktisk. Det var ikke sånn turist-stemning. Ingen høye amerikanske rop om hvor fantastisk det var. Folk var stille, oppspilte og høytidsstemte. De hadde reist langt midt på vinteren, kanskje nettopp for å oppleve nordlyset. Det ble servert Aurora-kakao, te med rom og varme fiskekaker der oppe på øverste dekk.
Det satt folk i stampen hele tida, også i mørket, og ettersom jeg ikke er helt komfortabel med å dele bad med andre, sto vi det over. Det var jo dessuten iskaldt, og man måtte tross alt krysse dekket i bare badedrakt før man kom seg oppi.

Ulempen med å reise om vinteren er nok at det blir tidlig mørkt, og man seiler lange strekninger der man ikke ser så mye av kysten. Men man kan jo også trenge et avbrekk i synsinntrykkene, og det er deilig å bare duve av sted på bølgene og vite at man har havet under seg, Norges kyst på den ene siden og storhavet på den andre.

Vi leser mye når dagslyset blir borte. Alle leser. Jeg har lest Solstads 7 roman, som var like rar som mannen selv. Men jeg kunne også kjenne meg litt igjen i hovedpersonens noe asosiale trekk. Knut leser bind 3 av Knausgård, og humrer og ler. Og jeg som har lest den vil hele tida vite hva han ler av. Knut forteller villig og så ler vi begge to. Karl Ove er jo også ganske rar, og jeg kjenner meg igjen i ham også. Nå leser jeg Langelands ”Francis Meyers lidenskap”, og hovedpersonen her kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg hadde egentlig tenkt å rive i stykker hele boka og kaste den på havet til å begynne med, for det så ut til å bli en typisk eldre mann/ung vakker kvinne-roman. Hovedpersonen, som er mellom 50 og 60 år, en litteraturprofessor, blir betatt av den unge, vakre studinen. De andre kvinnelige figurene som er over 50 er enten hysteriske, onde eller i beste fall naivt søte. Men han blir heldigvis litt mer nyansert etter hvert (eller blir jeg bare forført av selve historien?), og på side 513, der jeg er nå, har han enda ikke så mye som kysset studinen. Best for han! Historien om Petter Dass og Dorothe og et gammelt ukjent manuskript er ganske spennende, synes jeg. Og så er jo professoren ganske søt og klønete da.


Flere bilder:

Den store vinterreisen 6 – til Bodø-fra Bodø

”Bodø var en av de norske byer som ble bombet under krigshandlingene i Norge. Bakgrunnen for bombingen vites ikke med sikkerhet. To teorier eksisterer. En teori går på at bombingen var ren terrorbombing for å skape frykt og senke motstandskampen. En annen teori anser bombingen som et ledd i kampene om Narvik.” Wikipedia



Det er heldigvis fred her nå. Knut kom akkurat tilbake etter en sondering i havneområdet og nærmeste bebyggelse. Vi kommer jo tilbake hit i morgen natt med ”Nordstjernen” fra Harstad, og da skal vi til et hotell i sjøkanten et sted, før vi tar toget sørover.




Vi har hatt mange timer på sjøen i dag, med klarvær og nesten blikkstille i perioder. Utaskjærs var det jo en del vind, men den kommer fra øst og da er ikke bølgene så digre som når det blåser mot land for da har jo bølgene hatt lenger vei på å bygge seg opp. Dette har Knut lært meg, den gamle ulken.







Vi passerte polarsirkelen i dag, og i den anledningen kunne man kjøpe champagne til frokost, for å skåle med når vi krysset sirkelen. Vi gikk og spiste ca 8.15, og satt med glassene foran oss til ca 9.30 og ventet på at de skulle kunngjøre øyeblikket. Men det de kunngjorde var, my ladies and gentlemen, at vi krysset polarsirkelen kl 8.00!
Det er visst ikke alt vi får med oss. Vi tømte glassene i en slurk, spiste jordbæret som var oppi, og gikk til plassene ”våre” i panoramarommet. Knut gikk før meg og hadde blitt helt satt ut når noen andre satt der vi skulle sitte. Men før jeg kom tilbake hadde de visst gått, og alt var i skjønn orden igjen. Nesten, i alle fall. Knut hadde nemlig satt seg på min plass! Jeg var ikke sikker på om det var ment som en provokasjon, en forglemmelse, eller bare en tilfeldighet. Jeg rigget meg til på den andre stolen som sto inntil vinduet, for jeg må jo sitte ved vinduet for å ta mine latmannsturistbilder gjennom ruta (jeg tar ”ordentlige” bilder også, altså, fra øvre dekk). Men da satt jeg jo mot seileretningen. Veldig ubehagelig. Så da flyttet jeg meg til stolen ved siden av Knut, som var langt fra vinduet, mens jeg slet med å se uanfektet og like blid ut. Så kom det et motiv forbi, noen fine sjøhus, som jeg var hjelpeløst vitne til forsvant ut av synsfeltet. Så kom det noen til, og da ba jeg Knut ta bilde for meg. Han tok selvfølgelig bilde av feil hus, og da spratt jeg opp og fikk tatt riktig bilde i siste liten. Han tok hintet, og fornøyd sitter jeg nå i min stol.




Nå forlater vi Bodø, og jeg skal opp på øvre dekk for å fotografere. Er redd det har mørknet når vi kommer til Lofoten, så jeg må henge i nå. Knut fabler om at vi skal prøve stampen oppe på dekket i kveld. Vi skal i allefall spise en bedre middag og åpne nr 2 av de edle vinflaskene vi hadde med oss i dag. Kanskje vi skal prate med noen andre turister til og med, og slå oss løs noe skikkelig!

Den store vinterreisen 5 – Trondhjemsfjorden

Norges vakreste fyr: Kjeungskjær. En gang et familiefyr, nå fjernstyrt fra land.

Vi ankom Trondhjem kl 6 i dag tidlig uten at jeg merket noe til det. Hurtigruten tuter visst bare i det tidsrommet som folk flest er våkne, og det er jo sympatisk, for den tuter nemlig veldig høyt. Er det et annet ord for når skip tuter? Jeg lurer på det, men kommer ikke på det. Vi tilbragte mesteparten av tiden i går i panoramarommet, som jeg velger å kalle det, for det er helt foran på skipet og har store vinduer forover og på sidene. Der er det masse små sittegrupper og dempet belysning så man skal kunne se ut uten å bli forstyrret av reflekser. Og det rare er at det er så stille. Båten glir ut og inn i fjordene i 15 knops fart, og vi hører ikke noe til maskinen! Det er som om vi seiler. Og hvis vi ikke vil at alle skal høre hva vi sier, må vi nesten hviske. Men det var en taletrengt tysker der som ikke hvisket. Vet ikke om det var Derrick eller Harry Klein, men det var en god repetisjon i tysk: -Selbstfürständlich, sitzen sie bei uns, bitte! -nein, -ja, -ah, meine kamera! Ich vergesst alles möglich!

Under landligge i Kristiansund fikk vi en etterlengtet melding fra Rikshospitalet om at Sondre har kommet til verden! Nytt barnebarn, altså, som Knuts datter har ordnet! Jippi!!!

Knut gikk i land i Trondhjem, for her skal vi være noen timer mens turistene drar til Nidarosdomen. Det orket ikke vi være med på. Knut er tilbake nå, og forteller at han gikk langt i et goldt havneområde og har sett Rema 1000.

God frokost. ”Fri bordplassering” sto det, men et utenlandsk par hadde tatt bordet vårt når vi gikk for å hente kaffe og juice til frokosten, som vi allerede hadde satt på bordet. Jeg ble først redd for at det var et turistpar som ville være sosiale med noen norskinger på morgenkvisten, men de sa at ”it was their table, it had their number on it”. Jeg sa, sorry, we will find another table. Gadd jo ikke lage noe bråk ut av det. Må holde ved like Knuts syn på meg som ”grei og lettvinn å reise på tur med”. Tegnet litt i dag med pastell. Skjulte hva jeg holdt på med så godt jeg kunne i panoramasalongen, redd for å stikke meg ut. Jeg var sulten kl 16, men Knut syntes det var alt for tidlig med middag og ga meg en drink og et beger med peanøtter. -Det hjalp, sa jeg. -Det synes jeg også, sa Knut, hva han nå mente med det. Jeg hadde jo ikke skriki etter mat akkurat. NÅ trur jeg at jeg de etterlengtede bølgene er her, så nå må jeg finne ut hvor livbåtene og redningsvestene er. Kapteinen har varslet mye vind og krenging. "Folla kan være trollat når sørvesten står inn" har en kaptein sagt, sier Knut. Nå er det sørvestlig vind. I 1962 forliste hurtigruta her, og 41 mennesker mistet livet!
Jeg sov en times tid i vinden, så ble jeg vekket til baccalao og akevitt! Krus med Knut i Nordsjøen er flott!
Bildene er tatt mens vi gikk ut Trondhjemsfjorden :
Jeg publiserer nå, og legger til bilder etter hvert som jeg får det til. Man får en times tilgang av gangen, og det går i ca. 2,5 knops fart, og det er visst for sakte for bilder.



Munkholmen



Kapteinen manøvrerer i trangt farvann. Her ville en nervøs keiser Wilhelm overta styringen en gang en los skulle ta skipet hans gjennom Stoksundet, som bare er 42 meter bredt. "Det hjelper ikke om du er keiser, sa losen, her er det jeg som styrer", skal losen ha sagt. Han fikk siden en gullklokke av keiseren.



Inntrykk fra havgapet i Trondhjemsfjorden















Erindringsbilde fra Romsdal

Den store vinterreisen 4 – Ålesund, rom 47 og hurtigruta

Da er vi ombord i "Midnattsol"! Et imponerende syn når den kom inn.



Vi har installert oss i lugaren og sitter nå i kafeteriaen. Avgang om en time.
Ålesund er en vakker og helt unik by med alle sine Jugendhus.


Ålesund brant jo som kjent i 1904, og arkitektene fikk boltre seg skikkelig når byen skulle gjenreises. Den mest kjente arkitekten må ha vært Arno Vaa, som jeg ble kjent med når jeg studerte kunsthistorie: (Et litt morsomt apropos fra den tida) Jeg fulgte ikke så veldig med på alt foreleseren sa, men noterte ihvertfall navnet til en verdensberømt arkitekt, som han nevnte flere ganger. Jeg var ikke sikker på skrivemåten, men skrev i allefall Arno Vaa i notatene mine, og tenkte at han kanskje var norsk. Noen uker seinere satt jeg og leste litt i kompendiet han hadde delt ut, der stilarten Art Nouveau (= jugendstil) var nevnt flere ganger. Midt i timen gikk det plutselig opp for meg, og jeg knakk helt sammen av latter. Jeg prøvde å forklare min villfarelse, og jeg tror mange seriøse studenter må ha himlet med øynene. Nok om det. Molja fyr var et sjarmerende lite fyr innredet i to etasjer, bad nede og soverom oppe.




Fra et lite vindu ved siden av senga kunne man følge med på bølgeskvulp og skipstrafikk. Romantisk og pittoresk!
















Helt nydelig fiskemiddag i hotellets (Brosundet)restaurant på kvelden, og mye god vin. Veldig mye... Frokost på hotellet neste dag. For 500 kroner eller noe sånt kunne vi ha fått den levert i fyret, men det er grenser for råflotthet også! Det satt en hegre på moloen når vi kom tilbake etter frokosten. Den fløy opp og satte seg på et hustak, og der satt den veldig lenge. Jeg lurer på om fuglene syns det er gøy å fly.