Den store vinterreisen 2 – På toget til Lillehammer

Første etappe, Lier–OsloS gikk bra. "Det ser ikke ut som vi skal på samme reise" sa Knut da han så bagasjen min. Han har bare en liten bag, mens jeg har en STOR tung bag og en veldig tung ryggsekk. Tappert sa jeg nei takk når Knut tilbød seg å ta bagen min, men etter tretti sekunder lot jeg ham få den. Etter litt venting gikk vi på toget til Lillehammer, og heldige oss: et helt dobbeltsete til vår disposisjon! Altså fire seter. Den store bagen går i hylla over oss, mens resten vil jeg ha tilgjengelig: mac, bøker, boller, aviser, tegnesaker m.m. Lykken er dessverre kortvarig. En dame på min alder spør om det er ledig, Knut svarer blidt at det er det. Jeg mener ikke at han ikke skulle det, altså. Men nå ble turen straks litt mer ordinær, bare en vanlig togtur der jeg prøver å se andre steder enn på motpassasjeren, og jeg vil i hvert fall ikke komme i prat med henne. Hun får ikke komme inn i min sfære, nei. Hun strikker, spiser banan og drikker kaffe, og ser ut. På motsatt side er et også et dobbeltsete. På forrige stasjon kom det en dame inn med en hund og et hundebur og var sur. "Dette er en plass som er satt av til folk med hund" kunngjorde hun. Damen som satt der beklaget så mye, flere ganger, og pakket sammen så godt hun kunne alle tingene sine, mens hundedamen klagde og klagde. Jeg ble sur jeg også, og sa ganske høyt at det er jo ikke forbudt å sitte der, da, og damen hadde jo flyttet seg med en gang. "Ikke hiss deg opp nå, Mona" sa Knut. Men det er gratis internett her. Det står på alle stolsetene. Veldig tregt riktignok. Knut mener det er fordi toget går så fort. Han vet om at jeg blogger nå, og har allerede begynt å bli mye morsommere i replikkene. "Den bloggen kan jo skade meg, vet du, sier han. Hvis jeg skal søke jobb som jagerpilot, f.eks. Da kan det hende jeg ikke får jobben når de ser at jeg er nervøs for å dra på denne reisen". Jeg svarer ikke, bare noterer det her. Nå orker jeg ikke skrive mer. Det blir nok mer dramatisk etter hvert, for de som synes at en reiseskildring fra toget til Lillehammer er litt kjedelig.