Den store vinterreisen 7 – Nordlyset og MS Nordstjernen

Da er vi tilbake i Bodø etter en lang reise med ”Nordstjernen”.

Litt historie først, hentet fra huttigrutemuseets nettsider:




“Nordstjernen kostet 1.913.000. kroner og ble i ettertid betegnet som skipet som hadde ”alt”: fart, sjødyktighet, komfort, økonomi, eleganse og trivsel ombord.
I 1940 kom Nordstjernen ut for et større bunnhavari, men seilte helskinnet ut gjennom krigsårene. 20.september 1944 ble skipet rekvirert av tyske myndigheter mens det lå ved verksted i Bergen. Som ”Verwundeten Transport Schiff” kom den inn i evakueringen i Finnmark. Ved kapitulasjonen lå den atter i hjembyen og ble her levert tilbake 31.mai.
Men tross radar og moderne hjelpemidler, 21.september 1948 gikk den på grunn ved Brønnøysund i regntykke. Med 4 meter lang flenge i forskipet måtte den gå til Stavanger for å reparere på Rosenberg.
Den vakre Nordstjernen møtte en så alt for tidlig skjebne. På vei nordover fra Svolvær til Stokmarknes 22.september 1954 med 204 passasjerer, kom den ut av kurs i landskyggen i det trange Raftsundet. Klokken 0210 støtte skipet på styrbord side, bunnen ble revet opp, vann fosset inn i lasterom, innredning og kjelerom, og skipet begynte å synke. Kjelen eksploderte, og i løpet av 20 minutter var Nordstjernen forsvunnet fra overflaten og på vei mot 57 meters dyp. Fem mennesker omkom i forliset.”









Et avisklipp fra forliset i 1954










Nordstjernen slik den ser ut nå.


Hun er bygget i 1957. Like vakker som tidligere skip!
Fra Wikipedia: I dag har MS «Nordstjernen» 75 lugarer med tilsammen 168 køyeplasser, og ingen klasseinndeling. Skipet er sertifisert for 450 passasjerer i liten kystfart- Hun har fire dekk som i tillegg til lugarer inneholder restaurant, kafeteria, resepsjon og salonger. Marsjfarten er på 15 knop..








Mitt bilde av Nordstjernen, når hun kommer inn til kai i Harstad. Hun er temmelig ned-iset etter en iskald tur fra Kirkenes. Her blir ankeret kastet som hjelp til å få snudd skipet før den legger inntil. Ingen baugpropeller der, altså.




Nordlys! Det begynte som bare en liten blafring som så vidt var synlig. Jeg tok sikkert hundre bilder som bare ble helt svarte. Hadde egentlig lest meg opp til nordlysfotografering, men når jeg sto der i mørket så jeg for det første ikke knappene på kameraet, og så var vi jo i bevegelse uansett hvor stille jeg klarte å holde kameraet. Jeg satte opp ISO-en til 1600, og da klarte jeg å få noen bilder. Dessverre hadde jeg trykket på svart/hvitt der i mørket, på leting etter ISO-knappen, så jeg har ikke fått med meg fargene. Det var noen ganger grønt og gult, men for det meste ganske hvitt nordlys, så det var kanskje ikke så farlig. Det er gøy å prøve å fange motiver med kameraet, men jeg kjente etter hvert at kameraet kom i veien for opplevelsen, og prøvde å legge det vekk. Kjente at det stressa meg litt. Bare SE – ikke knipse. Må kanskje på rehabilitering når jeg kommer hjem.














Nå har vi funnet et tog og plass 55 og 56. Det står ikke at det er Internett her, men jeg koplet meg på et åpent nettverk her på stasjonen, og prøver å legge ut dette så lenge. Så får vi se om jeg kommer tilbake med flere bilder. Føler ikke at jeg har helt kontroll med designet når jeg laster opp, så dere får ha meg unnskyldt hvis det ser rotete ut.


Det var ikke Internett. Men jeg kan fortsatt skrive så lenge det er strøm på maskinen og lime det inn i morgen tidlig.
Hvor var jeg? Jo, nordlyset. Det var en fin opplevelse å se det sammen med alle menneskene fra Japan, Tyskland, Amerika og hvor de nå kom fra, faktisk. Det var ikke sånn turist-stemning. Ingen høye amerikanske rop om hvor fantastisk det var. Folk var stille, oppspilte og høytidsstemte. De hadde reist langt midt på vinteren, kanskje nettopp for å oppleve nordlyset. Det ble servert Aurora-kakao, te med rom og varme fiskekaker der oppe på øverste dekk.
Det satt folk i stampen hele tida, også i mørket, og ettersom jeg ikke er helt komfortabel med å dele bad med andre, sto vi det over. Det var jo dessuten iskaldt, og man måtte tross alt krysse dekket i bare badedrakt før man kom seg oppi.

Ulempen med å reise om vinteren er nok at det blir tidlig mørkt, og man seiler lange strekninger der man ikke ser så mye av kysten. Men man kan jo også trenge et avbrekk i synsinntrykkene, og det er deilig å bare duve av sted på bølgene og vite at man har havet under seg, Norges kyst på den ene siden og storhavet på den andre.

Vi leser mye når dagslyset blir borte. Alle leser. Jeg har lest Solstads 7 roman, som var like rar som mannen selv. Men jeg kunne også kjenne meg litt igjen i hovedpersonens noe asosiale trekk. Knut leser bind 3 av Knausgård, og humrer og ler. Og jeg som har lest den vil hele tida vite hva han ler av. Knut forteller villig og så ler vi begge to. Karl Ove er jo også ganske rar, og jeg kjenner meg igjen i ham også. Nå leser jeg Langelands ”Francis Meyers lidenskap”, og hovedpersonen her kjenner jeg meg ikke igjen i. Jeg hadde egentlig tenkt å rive i stykker hele boka og kaste den på havet til å begynne med, for det så ut til å bli en typisk eldre mann/ung vakker kvinne-roman. Hovedpersonen, som er mellom 50 og 60 år, en litteraturprofessor, blir betatt av den unge, vakre studinen. De andre kvinnelige figurene som er over 50 er enten hysteriske, onde eller i beste fall naivt søte. Men han blir heldigvis litt mer nyansert etter hvert (eller blir jeg bare forført av selve historien?), og på side 513, der jeg er nå, har han enda ikke så mye som kysset studinen. Best for han! Historien om Petter Dass og Dorothe og et gammelt ukjent manuskript er ganske spennende, synes jeg. Og så er jo professoren ganske søt og klønete da.


Flere bilder: